• Spenningen var til å ta å føle på blant de fire tillitsvalgte som hadde benket seg rundt et bord på Kjevik flyplass morgenen 13. mars 1995. For en gangs skyld skulle vi på en litt lengre tur enn til Oslo, vi skulle som en del av en 10 manns delegasjon, besøke Palestina.

Forbundet hadde tydeligvis ikke tatt noen sjanse på å sende hvem som helst til det hellige land, det måtte bli fire fra det gudelige sørland. Nå er ikke noen av oss kjent for å renne ned dørene i kjærka. Den mest gudelige (utseende messig) av oss var nok Terje Næss, nestleder i avd. 40 Falconbridge. Saklig og engasjert i enhver politisk diskusjon, med sans for "en lille en". Leif Gusland leder av avdeling 40, mest gjenkjennelig med brillene på snei, omsvøpet av en konstant dis av Petterøes nr. 3. Leifen kunne fortelle oss at han de siste 14 dagene hadde gjennomgått en heftig penselinkur. Særlig mage regulerende hadde ikke kuren vært, ja noe skikkelig dritt hadde det vært. Uansett, magen funka bra for øyeblikket. Espen Hjetland, datatillitsvalgte i avd. 21 Fiskaa verk. Røsslig kar på ca 2 meter O.H. Skulderbredden lik høyden, med en totalvekt på ca 1/7 tonn ruver han godt i landskapet. Populært kalt Lillegutt. Nils Dag Drivdal, hovedverneombud på samme arbeidsplass som Lillegutt. Den peneste i delegasjonen, kalt "Dyret" blant kolleger. Diskusjonen rundt bordet dreide seg i all hovedsak om hva man måtte og ikke måtte gjøre for å komme helskinnet hjem uten å ha dritt seg ut på det ene eller andre område.

Ankomst Israel.

Etter ca 10 timer med mellomlandinger og venting stod vi endelig i Tel Aviv. Spente som barn ventet vi på at bagasjen som var sendt direkte fra Kr. sand skulle dukke opp. Intet manglet! Vi ble innlosjert på et lite hotell midt i Tel Aviv sentrum. Histadrut`s utskremte medarbeider var i all høflighet møtt frem for å se til at vi fikk de rom og den mat det sømmer seg for langveisfarende. Fyren fra Histadrut var absolutt av den hyggelige slagen. Han tok oss med til hotellets nærmeste kro hvor vi ble servert en nydelig middag. Like ved kroa stod det en liten "bauta" med masse lys og blomster rundt. Kelneren kunne fortelle at det var her buss nr. 5 var sprengt i filler på slutten av fjordåret. Etter denne noe brutale informasjonen følte hverken jeg eller lillegutt det helt store behovet for å legge oss. Vi tok i stedet en tur på byen. For å være helt sikre på å unngå en tilsvarende Hamas aksjon satte vi oss ned på bautaens nærmeste pub for å nyte en halvliter i fred og ro. Tel Aviv`s natteliv skiller seg ikke særlig fra andre storbyer. Ungdommer hånd i hånd, biler og motorsykler fykende forbi, mens byens lausbikkjer og katter ser sultent opp på de øl-drikkende nordboere. 3 kommune ansatte var i fullt arbeid med å lage gule striper i veien. En målte avstand mellom stripene, en malte og en sjef med henna godt plassert bak på ryggen, kontrollerte det hele. Ikke ulikt hva vi er vant med hjemme fra vår egen arbeidsplass.

Israelske fagforeningen.

Dagen derpå var avsatt til møter med Histadrut. Lederen for Histadrut`s "sosialdepartement" var vel en av de underligste skruene vi møtte under hele turen. Synd ikke det skrevne ord kan gjengi hvordan han i sannhet strevde med de Angelsaksiske Rèr. Han hadde en forunderlig dreis på dette. Han minnet mest om en godslig sørlandsk skipper der han satt med kjempebart og skipperlua på snei. Latteren lå hele tiden på lur. Hver gang han kom til tallet hundre tusen, og det var ikke få ganger, kunne man formelig se hvordan Hèn ble dradd opp fra dypet med påfølgende bartestrutting og tungekrøll før han i det hele tatt hadde nådd "tusen". Ja det var litt av en opplevelse. Flott kar, men lite lovnad om tilbakebetaling av pensjons penger til Palestinere som de i en årrekke har sugd for kontingent.

Palestina og Vestbredden.

Etter en trang og varm reise nådde vi endelig Nablus på vestbredden. Dette var et av våre hovedmål under reisen. Her traff vi igjen en av våre kamerater som hadde besøkt oss i Kr. sand, Mohammed. Vi ble innlosjert på byens eneste hotell med en standard som kunne måle seg normal sydeuropeisk. Hotellet var nytt, ja så nytt var det , at de hverken hadde eget kjøkken eller fått montert den ene av to heiser. Kun et åpent høl var å se, så her var det snakk om "lynheis" var du riktig uheldig. Til gjengjeld kunne de varte opp med en koffert bærer i virkelig stram uniform, med paljetter og dusker i fleng ble vi mottatt etter alle kunstens regler. Nablus er en strengt muslimsk by. Her fantes ikke annet i mini baren enn Cola, sjokolade og peanøtter. Det sterkeste hotellets to barer kunne by på var kaffe. Det ble "en lille en" på rommet til Terje som et plaster på såret. En Arabisk kvinneorganisasjon viste oss flere prosjekter de hadde satt i sving. Et senter for blinde jenter brant seg mest fast på minnet. Her var ikke mye luksus å spore. Vi ble vist rundt i et murbygg fra Adams tid. Det som var igjen av maling hang i digre flak fra vegger og tak. I sovesalen var sengene stud tett i sammen for at senteret skulle klare å huse de 8 jentene. I "arbeidsstua" satt de nesten oppå hverandre. Kjøkkenet og spiserommet var ubeskrivelig. Rått og kaldt var det overalt. Et sykehusbesøk stod også på programmet. Her fikk vi virkelig oppleve noe av den undertrykking Israelerne praktiserer overfor det Palestinske folk. 5-6 jyplinger i 18-19 års alderen med maskinpistoler og køller banet seg frem for å avhøre en stakkar som kvelden i forveien var blitt slått ned. Vi Nordboere var svært nervøse, mens Palestinerne lot til å overse dem totalt. Nablus by er som tidligere nevnt sterkt muslimsk influert. Her ble vi vekket hver morgen kl 04.00!! med 20 minutters bønn. Man hadde inntrykk av at det stod en "minaret" på hvert gatehjørne. Det var herfra, via store høytalere, byens presteskap messet sine bønner for alt folket. Nå gjorde det ikke allverdens å bli vekket så tidlig, for hverken på hotellet eller i sentrum var det muligheter for nattlige utskeielser. Vi fire Kristiansandere var nesten desperate i jakten på ØL. Det er nå rart med det, jo mer forbudt en ting er, jo større blir lysten på det. Det skulle være et par private og meget forbudte steder som serverte øl. Vi fikk aldrig sporet opp dette illegale marked. Det nærmeste vi kom disse gylne dråpene var en stor folkevognbuss påklistret TUBORG reklame på hele fronten. Skuffelsen var stor da vi oppdaget at det stod TURBO.

Nattlivet på Vestbredden.

Å si at byen var totalt uten natteliv er ikke helt sant. Vi ble invitert med på diskotek i hotellets kjeller. Til vår store forundring var her virkelig livat. Unge som gamle Nabulesere deltok i dansen til et to manns orkester. Når jeg skriver ung så var de yngste helt ned i 1-2 års alderen. Hotellsjefen var virkelig i humør den kvelden og gav oss hvitinger fri bar på hans regning. Leif spurte forhåpningsfullt hva baren kunne diske opp med. Her var alt, Cola, Is the, 7up, nektarer i alle varianter. Med andre ord alt hva et hjerte kunne begjære, bortsett fra ØL. Jeg dristet meg til å teste husets vannpipe i stedet. Jeg ble litt andpusten og små ør i toppen av direkte innhalasjonen, men bortsett fra det gav dette ingen ønsket berusende virkning.

Dagstur til Ramallah.

Vi fikk også med oss et besøk i Ramallah. Her skulle vi møte igjen resten av de som besøkte oss i Kr. sand. Bilturen med vår kamerat Mohammed gikk greit. Vestbredden er et temmelig goldt land, her finnes ikke mye skog. Enkelte steder var det dyrket mark og appelsinlunder, men stort sett var det kun stein og atter stein å se. Underveis fikk vi se nyoppførte settlement godt plassert på fjelltoppene. Utsikt skulle de ha! Ramllah må være det mest kaotiske sted på denne kloden. I et mylder av mennesker, esler og biler skulle vi tråkle oss frem til det lokale Kjemiske forbundet. Det var ikke lett. Enda vanskeligere var det å finne parkeringsplass. Her var det ikke bare dobbelt parkering, men dobbelt dobbel parkering. Et eldorado for parkeringsvesenet. Etter mye om og men fikk vi plassert bilen i nærheten av "forbundet". Vi ble ønsket velkommen av stedets leder i et kontor som helserådet hadde stengt ute forvarsel. Her ble vi vist svære bunker av det håndskrevne medlemsregisteret, det var vel det eneste som var imponerende. Vi fikk også her en rundtur til forskjellige prosjekter og bedrifter som bla. var støttet fra Norge. En tur innom et "såpekokeri" viste med all tydelighet at de hadde langt igjen til den arbeidsmiljø standarden vi gjennom årtier har opparbeidet oss i Norge. Direktøren for denne såpefabrikken kunne stolt fortelle at de ansatte fikk både masker, klær og hansker. Vi var kommet på en arbeidsplass som virkelig tok seg av de ansatte. De fikk til og med nytt tøy hver gang gjennometsingen ble for ille. Som hovedverneombud måtte jeg bare lukke øynene. Det var så ubeskrivelig, så jævlig. En ting er sikkert, de hadde neppe fått åpnet igjen, hadde man fått bruke Norske forskrifter der og da. Langt hyggeligere var det å se et rehabiliteringssenter for skadde ungdommer fra Intifadaen. Her var det alt fra varmtvannsbasseng til flotte gymsaler med alskens utstyr. De hadde sågar begynt med "seksualtrening" for fysisk skadde pasienter, med det resultat at de nå kunne vise til 5 fødte prøverørsbarn.

Øl til maten.

Som dagens høydepunkt ble vi påspandert middag på en av byens bedre restauranter. Her havnet vi midt i en stor konferanse for stedets arbeidsgivere. De hadde store planer om å organisere seg. Verden går fremover, også her. For første gang på laaang tid ble vi servert ØL til maten. Det var fantastisk. For ikke å tråkke i flere salater enn vi sikkert allerede hadde gjort, ble det med denne ene ølèn men du verden som den smakte. Ramllah er en kristen by, så her var det om ikke allment akseptert så var det tillatt å nyte alkohol.

En rundtur i Sebastia.

Dagen derpå skulle bli vår siste dag i Nablus. Formiddagen gikk med på å inspisere gamlebyen. Her var trange gater som snodde seg mellom 2-3 etasjes eldgamle bygg. En skarp kontrast til nybyggene i utkanten av sentrum. Det var tydelig at her var det penger blant stedets bolighaier. De hadde heldigvis ikke klart å ødelegge den spesielle atmosfæren gamlebyen marked fortsatt hadde. Her solgte alt mulig, T shirt, sko, slikkerier, høner og hermetiske slanger på Norgesglass og Gud vet ikke hva. Palestina er kjent for sine kaker. De var virkelig gode, bare spør Leif. Fett nok sa han hver gang han stappet en bit i nebbet. Byturen ble så alt for kort, men det var mer på dagens program. Vi var invitert på tur til Sebastia. Etter en halvtimes biltur var vi fremme. I tillegg til den lille bebodde landsbyen var det som så ut som ei steinrøys oppi bakken, ruinene etter en gammel romersk by. Her ble, for de innvidde, Johannes døperen`s hode etter sigende servert på et fat. Om det var i påvente av turister vet jeg ikke men det var faktisk 2 stk. suvenir butikker på stedet. I den ene shoppen ble vi snytt etter alle kunstens regler. Her ble vi falbydd alt fra ekte Romerske mynter til muligens det sverdet som ble benyttet til tidligere omtalte halshogging. Da innehaveren forlangte 35 dollar for en stk. film (ca. 230 nkr) 10 ganger normalpris som "spesial price for you" forstod jeg at noe videre handling her ville få katastrofale følger for reisekassa. Tilbake til ruinene , Britiske arkeologer hadde allerede i 1920 fått gravd ut store deler av stedet. Etter okkupasjonen i -67 har stedet så godt som ikke vært besøkt av turister. Kirkene og amfiteateret her ligger flott til på en åskam med kjempeutsikt fra den ene settlementsen til den andre. Her var virkelig historisk sus over stedet. Vi regnet også med at det skulle bli et annet sus da jentene i Arab Women Society of Nablus inviterte oss til lunch i det fri hvor områdets eneste foss skulle befinne seg. Dette var en av deres store stolthet. Vi Nordmenn er nok litt bortskjemte på fossefall, men skrytte voldsomt av den lille bekken som "stupte" ut av jordsmonnet med et fritt fall på hele 3-4 meter. Nabohuset ble ribbet for tepper som de bredte ut over enga. Her inntok vi et gedigent festmåltid med kylling og allskens tilbehør. Vi stortrivdes i den varme vårsola. Vår Palestinske guide hadde til og med tatt med seg frimerkesamlinga, som Leif stadig vekk hadde mast om å få se. Om det var dette tidspunktet han mest av alt var interessert i å se frimerker på, vet jeg ikke, han så nå ut til å trives lell.

Fra Vestbredden til Gaza.

Senere på ettermiddagen/kvelden tok vi farvel med Nablus og satte kursen mot Gaza. På grensen til Gaza ble vi stanset av israelske grensevakter. Disse maniacene spøker man ikke med. Lettere nervøse stilte vi på rekke og rad for å vise passet. Jeg hadde Eva Harr foran meg i køen, ei virkelig "levende" og koselig jente fra NKF Stavanger. Gutten med ildkjeppen stilte de vanlige standard spørsmål. Siste spørsmål var hva hun syntes om Gaza. "I love Gaza" svarte jenta kjapt. Jeg svelga og pulsen stod dønn still i noen sekunder. Jeg var sikker på at livligheta i jenta skulle få en brå slutt. Det gikk greit. 200 meter ingenmannsland hvor ingen for øyeblikket fikk lov å kjøre med egen bil, ble krysset i en utrangert folkevognbuss utlånt av velvillige israelere. Normalt måtte vi spasere, noe vi også gjorde på returen. På tur mot Gaza City passerte vi Jubalia, en av de største flyktningeleirene i området. Med tanke på at de vel 100.000 innbyggerne her var ivrige Hamas tilhengere, kunne ikke bilen vi satt i gå fort nok.

Vel fremme på hotellet og etter at en nydelig fiskemiddag var fortært, syntes NKIFèrne at det var på sin plass med nok "en lille en". Nervene måtte jo også pleies og de stod, skal dere vite, på høykant. Mitt rom ble valgt som aftenens "vannhull". Herfra hadde vi utsikt til byens kombinerte brann og politistasjon samt Gaza`s lange sandstrender hvor Middelhavets dønninger bruste om kapp. Idyllen tok brått slutt. Det hørtes skuddsalver fra gaten utenfor. Lyset ble umiddelbart slukket i frykt for at kulene skulle finne veien mot det lysmålet. Vår nysgjerrighet var ikke til å stagge. Vi måtte bare se hva som skjedde. 4 Kristiansander neser presset seg mot vindusruten En bilkortesje for forbi, med pistoler og maskingevær ut gjennom bilvinduene. Det var litt av et spetakkel. De siste dagers treg mage løste seg i løpet av sekunder takket være en gjeng feststemte Palestinere. Det skulle senere vise seg at det var et bryllup vi hadde vært vitne til.

Innom bakeren.

Lørdag 18 mars. Etter en god frokost, med skikkelig kaffe for første gang under besøket, gikk turen til et LO-finansiert bakeri. Bakeriet ble tydelig satt pris på av den yngre garde som var møtt frem for å beskue denne merksnodige gjengen nordboere. På tur tilbake til Gaza city, passerte vi et av settlementene som sjåføren fortalte bestod av ca 30 innbyggere og 400 militære. At det blir krig av slikt, kan alle forstå. I Gaza City møtte vi ledelsen i PGFTU (tilsvarer Norsk LO) i lokalene til Palestina Culture Center. Dette senteret er hovedfinansiert av NKF Akershus. De hadde all grunn til å være stolte. Dette senteret skal nedlegges når det nye "Folkets Hus"(LO finansiert) står ferdig i løpet av neste år. Dette bygget skal også huse de forskjellige fagforeninger i området. Det var blitt søndag.

Beach Camp.

Det ble en søndagstur vi sent vil glemme. Vi ble kjørt rundt i flere flyktningeleirer, hvor søppel og den åpne kloakken flyter fritt mellom blikkskurene. Kloakken fikk jeg en ufrivillig smak av da en bil passerte oss midt i en av de største kloakkpyttene på stedet, og spruten kom inn gjennom det åpne bilvinduet. Det smakte GRESSELIG, men jeg overlevde. I disse områder er det virkelig grobunn for ekstreme religiøse grupperinger. Israelerne nekter palestinerne å bygge ut vei vann og kloakk.

Vårt siste besøk i Gaza var til et jordbruks kooperativ. Her dyrket de bla. jordbær. Bæra var enormt svære og smakte utmerket(nesten like godt som norske). Nå er ikke en slik jordbæråker bare av det gode for en jordbær elskende diabetiker. Et forbigående mageknip og et rekordhøyt blodsukker var resultatet etter å ha gått berserk i åkeren. Avskjedens time var kommet. vi var invitert på middag hjemme hos en av lederne i PGFTU. Etter nok en fantastisk middag i det fri ble vi tilbudt gratis eselridning mot stinne mager. Dette så ut til å more fagforeningslederne med familie noe voldsomt, så vi hadde ikke noe valg. Lillegutt ble truet opp på det stakkars eslet. Det var et komisk syn. Eselet hylte noe voldsomt i det lillegutt med sin 1/7 dels tonn store kropp entret udyret. Salrygget som en gammel dølagamp vraltet det avgårde bortimot 5 meter før den klarte å riste av seg sin tunge bør.

Al-Quds (Jerusalem).

Vi ble sittende en god times tid på grensestasjonen til Israel. Her fikk vi endelig nydt en kald pils i solsteika. Mens vi satt der kom den ene busslasta etter den andre med palestinere som bodde på Gaza og jobbet i Israel. Også de måtte spasere over grensa, alle som en. Det var litt av en opplevelse å sitte der å iaktta det livet rundt denne omdiskuterte grensestasjonen hvor til og med Arafat ikke har fått passere.

Siste dagen av turen var avsatt til "ferie og fritid" i Jerusalem. Her fikk vi handlet fra oss de siste dollarne, og sett på de mest kjente steder som Oljeberget, Goldgata, Getsemane, og Jesu krybbe i Betlehem. En av de plassene flere av oss hadde sett oss fore å besøke, var klagemuren. I forbindelse med årets lønnsoppgjør hadde lillegutt forbannet seg på at han skulle sende en viktig melding og klage til Vårherre. Han putta en dollar i murens sprekk og sa noen velvalgte ord før han kom tilbake til oss som stod på god avstand og bivånet det hele. Ser man på årets oppgjør, så har enten lillegutt bløffet oss og puttet inn en sekel (ca 2 kr.) isteden for en dollar, eller så har vår Allmektige operert med en alt for dårlig kurs.

Det siste måltid i Jerusalem.

Det siste måltid i Jerusalem var en opplevelse i seg selv. I kjellerlokalet på hotell Jerusalem var det innredet en svært så intim restaurant. Hvitkalket mur med bueganger og små "avlukker" hvor gjestene satt så og si på gulvet. Med stearinlys på bordene følte man seg virkelig hensatt til de sene 60 åra. Dette var stedet midt i blinken for Terje. Han følte seg tydelig hjemme i dette hippiemiljøet?? Etter masse god mat og mye tilbehør klarte ikke Terje å sitte stille lenger. Han tok sikte på stedets piano. Med sigaren i munnviken, (sigar var et must etter en god middag mente Terje) gav han seg jazzen i vold. Til tross for at han bar et visst preg av middagens "tilbehør", trakterte han pianoet svarte og hvite tangenter som en Gud. Med sløret blikk, brillene på snei og med sigardrøss til langt ned på knea mottok han en velfortjent applaus.

Avskjeden med nye venner.

Det var trist å forlate våre nye venner i dette landet som nå står foran nye og store utfordringer. Vi håper og tror de vil klare det. Lykke til!

Til slutt en takk til LO og NKIF som lot oss få delta på denne spennende reisen, og til vår arbeidsgiver Elkem som sponset oss fullt ut!